Blood Command
En smittefarlig miks av P3-pop og hard punkrock.
Ah – Blood Command. Dette bergenske vidunderbrygget. Det må være noe med regnet der, kan man si, men så er det jo ikke bare bergenserne som har falt pladask for denne lille kommandogruppen heller. På et eller annet vis klarer denne gjengen å forene rockerne med popperne i vill jubelrus foran scenen – enten det er i Bergen, på Roskilde, i Berlin, London, eller i lille Flekkefjord.
Man kan jo si at vi har noen forventninger. Gitarist og primus motor i Blood Command, Yngve Andersen, tilbrakte barndommen sin i Kvinesdal – og på en hjemvisitt under en Fjellparkfestival tidlig på 2000-tallet ble hele miniscenen rasert av hans tenåringsband Distortion Deadline. Det var de som la lista punkband der oppe på lillescenen har siktet mot i alle etterfølgende år.
Og Blood Command, vel, det er en slags stadionutgave av Yngves ungdomsår. Det er vilt, svett og nært som en punkekonsert – men de refrengene, de riffene, og den sinnssykt kraftige stemmen til Karina Ljone, de vitner alle om at dette bandet er skapt for noe større. Og hvis du ikke tror oss på det, så kan du jo heller spørre K2, bookingbyrået som nettopp signerte dem til stallen sin. En stall som for øvrig består av Metallica, Slayer, Iron Maiden, Gojira og Mastodon.
Nå gidder vi ikke si mer her, for dette er ikke et band som trenger dybdeanalyse. Blood Command trenger bare dansefoten din. Så tar de seg av resten.
