Kategori: Artister

Nakba ble startet i 2018 da vokalist og bassist Ole Magne ble lei av å spille de samme System of a Down sangene alene i leiligheten sin. Heldigvis var gitaristen Isak og trommisen Stian også lei av å spille alene på rommene sine, så de tre musketerene bestemte seg for å lage et band så de kunne spille alene sammen. Dessverre syntes Isak det var viktigere å reise til Roma og se på ruiner enn å være hjemme i Flekkefjord under Fjellparken. Derfor tar definisjonen av ADHD og rastløshet, Martin Morsund fra bandet Lüdo, over på gitar.

Sjangermessig er de mer bipolare enn en deprimert klovn. De spiller hovedsakelig en blanding av punk og metal, men tar inspirasjon fra en rekke andre sjangere som hip-hop, funk og folk. De synger om ting som skjer rundt i verden som gjør de sinte, og går derfor aldri tom for inspirasjon. Dette er fordelen med at verden går til helvete.
Så lenge du liker å danse, moshe, gråte, skrike, synge eller elske (vi kan ikke garantere den siste) så kan vi love dere en fantastisk konsertopplevelse!

Company Ink er en Trondheims-basert duo bestående av Daragh Wearen Murphy og Axel Olsen, som begge kommer fratotalt ulike musikalske bakgrunner. Daraghs funky basslinjer og melodiske gitarriff gir tydelige nikk mot 80-tallets gitarpop og post-punk, mens Axel kanaliserer attituden til punk og hiphop via sine programmerte beats og nihilistiske tekster. Resultatet er både kompromissløst og hemningsløst fengende.

 

Company Ink spiller på Fiskebrygga under årets Fjellparkfestival og dette er absolutt noe du ikke vil gå glipp av!

Erik Lindo er en sann outsider i den norske undergrunnen. Lindo fikk sin start i den sørlandske folk-rock duoen Port of Saints, der han og Tom Vigebo rakk å spille inn tre hele album før deres fjerde fikk dem til å gå til grunne på en hytte i mandal. For tiden er han bassist i Fjellpark-aktuelle Castaway Hounds, og løst tilknyttet bygdeheltene i Villblome, i tillegg til å være den ene halvdelen av skranglepopduo For Levende og Døde.

Produktiviteten til den unge Lindo er umatchet, og med 20 utgivelser bak seg markerer hans nyeste album “Dipped In The Slaughter” en ny retning. Albumet har tatt 5 måneder av Lindos liv, noe som står i stor kontrast til hans tidligere månedlige utgivelser.

“Dipped In The Slaughter” er et blankt ark Lindo og bandet hans fargelegger med innslag av syreråkk, god gammaldags folk og punk. Gjennom albumets 9 låter tar Lindo seg tid til å snuble gjennom skoger og rote rundt i byen. Det er en plate som forsøker å forene kosmiske cowboymyter med pønkens ungdommelige dagdrømmerier.

Dark Times er det musikalske svaret på å råkjøre med solbriller på, midt på natta, med en gammel kassettspiller som gnistrer og rocker ut i mørket. Åhåi som det kribler i både vår egen følelse av å være kule og for å lande et av Norges aller beste og mest bortgjemte skatter til festivalen!

Bortgjemt, ja, fordi punktrioen er først og fremst lagt merke til og digget langt utenfor rikets grenser. Vi kan jo oppsummere litt av merittlista. Dark Times var det første norske bandet noensinne til å bli anmeldt i punkbibelen Maximum Rocknroll, og har blitt hyllet av verdens beste musikkradio Seattles KEXP for konsertene sine – senest på knutepunktfestivalen SPOT i Århus.

Ikke bare har de plettfri vandel blant punkerne. Samtidig som undergrunnsrockere i Tyskland digget til konsertene deres, haglet rosen over Dark Times fra det digre britiske musikkmagasinet NME, og den svære musikkfestivalen South by Southwest i Texas booket dem med en gang de hørte demo-opptakene til deres seneste album «Tell Me What I Need». Debutalbumet «Give» ble til og med nominert til Spellemannpris.

Liker du Dead Kennedys, Ramones eller bare skitten og gjørmete rock generelt, er Fjellparken og mer spesifikt Dark Times-konserten på Miniscenen stedet å være.

Sliteneliten ble startet med ønske om å lage et meningsfylt rockeband akkompagnert av fele og tverrfløyte. Rockeelementet ble raskt nedtona, men alternativet viste seg å være langt mer potent: slagkraftig visemusikk med tydelige nikk til 70-tallets norske visebevegelse ved Amtmandens Døtre, Vømmøl Spellmannslag og mange flere.

Bandet ønsker å gjenreise denne tradisjonen, og har ingen tid å miste med å nå målet. Sliteneliten dro i studio etter kun 38 dager som band, like etter trommisen hadde fullført et kjapt voksenopplæringskurs i, øh, trommer, og den flekkefjærske bassisten hadde sett ferdig en Youtube-video med bass-ABC.

Temaene har klare fellestrekk med 70-tallsbevegelsen, men bandet er oppdaterte nok til å ta for seg saker fra vår tid: selve navnet, Sliteneliten, spiller på medlemmenes betraktninger rundt det å være en del av «Generasjon Prestasjon». Sliteneliten er sliten av dette perfeksjonsjaget og er lei av å prøve å være best i alt. Nå har de bestemt seg for å bare være best i å spille fletta av Fjellparkpublikummet med viserock på høygir.

Villblome er den lokale Flekkefjæringen Snorre Log Skage sitt hjertebarn. Ektefølt musikk om «vondbrotne hjarter og nedlagte draumer», med nære tekster på dialekt om vonde dager, ensomme netter, tenåringsblues og sørlandsk stolthet. Prøver de å pine korn av auren og håp av drømmen og skape mening i en usikker tid. Til tross for å kun ha spilt sammen et år har gruppa allerede gjort seg markante på scener i Oslo som Betong, Verkstedet, og legendariske Café Mono.

De slapp singelen «Gamlevegen heim» i høst. En hyllestlåt til både lokalsykehuset og fylkesvei 44. Låten ble skrevet når det tordnet som verst rundt sentraliseringsjaget, det føltes som at makta hadde erklært krig mot distriktet. Kommunene skulle slås sammen, fylkene skulle bort, og sykehus, politikontor og posten skulle bort. Rockeklubben i Flekkefjord lærte meg at i slike situasjoner så må du bare gjøre ting selv – så da ble både låten og bandet til. Uttaler Log Skage før han fortsetter.

Musikalsk kan det minne om en krysning mellom the Replacements og Leif og Kompisane. Alt for mange band i Norge har blitt så sjangerbevisste, vi stjeler fra alt vi liker- uavhengig om det er Vassendgutane eller Velvet Underground. Vi kaller det for Hjartelandsrock, et lite nikk til Springsteen og Mellencamp – men like mye en referanse til Raga Rockers eller Luxus. Vi synger om det vanlige folk opplever; om det er sorg eller glede – håp eller tvil.

Sangene omfatter det å være ung i Flekkefjord; om å vente på noen utafor Bedehuset, kline ved det nedlagte verftet eller snike seg ut natt til første mai. Vi er kanskje det eneste bandet i verden som både skriver om Fedafjorden bru og om natten Trellebakken brant.

Derfor betyr det veldig mye for oss å få æren til å være første bandet ut på fredag, å få lov til å åpne kalaset blir en symbolsk seier for oss. Vi lover både fest og basar, lovsang og synder.

I år er det ikke vits å la vorspielet vare for lenge. Du bør være der når Log Skage tar med seg Villblome setter fyr på fjorden og spiller opp til dans.

Takomaha tok det første steget ut av øvingskjelleren så sent som august i fjor, men til gjengjeld befant det nye bandet seg foran smekkfull sal da steget endelig fant sted.

Rockeklubben Revolver i Oslo hadde aldri sett noe lignende: et inferno av lys og TV-flimmer anført av monoton, mekanisk musikk med tydelige gjenskinn fra rockens bastardsjangre: industriell, kraut og noise.

 

Etter å ha fastslått makta si på Revolver, krøp Takomaha raskt tilbake til kjelleren de kom fra. Debutalbumet kommer i løpet av 2019, og Fjellparkfestivalen er ett av de første stoppestedene i den forbindelse. Skulle jo bare mangle, med flekkefjæring og tidligere fjellparker Espen Stordrange i besetningen som bassist.

 

Vi kan garantere at verken Kråketona eller Fjellparken har opplevd en Miniscene-avslutter i nærheten av skapningen Takomaha, så vær på plass fredag kveld for en overhøvling av lys og lyd.

 

Foto: Endre Lohne

Djevelsk deilig rock fra berlinske bakgårdskatter.

Maggot Heart ble født da Linnéa Olsson forlot Stockholm og dro til Berlin for å starte litt på nytt. Hun hadde tjenestegjort i kultbandet Grave Pleasures, men ville traske opp nye musikalske stier og ha blanke ark å rable ned noen ubrukte ideer.

Resultatet ble Maggot Heart, og for et resultat! Linnéas hjertebarn har på kun et par år ormet seg fram til å bli et av den europeiske undergrunnens aller beste rockeband, punktum.

Musikk du kan danse og ta dumme valg til!

Castaway Hounds høres ut som kjærlighetsbarnet til britisk og amerikansk Rock ‘n’ Roll. Det er lettere beruset gitarpop, det er klubb-bængers, det er fuzz, det er beats, det er hooks, det er flow, det er hofter, det er hardt, det er mykt, det er tungt, det er lett, det har holdning og det er riff, riff, riff!

Lyngdølen Daniel Kristensen er klar for å ta med Castaway Hounds tilbake til sørlandssola og Fjellparkfestivalen 2019 for å rocke med deg!

Bandet har vært avventende med å komme seg ut på veien, men bandet har aldri vært mer klare, og Fjellparkfestivalen 2019 – Jenna i år au blir ett av deres første stoppested!

Storbritannias nye stjerneskudd tar turen fra hjemlandets største scener til Fjellparken amfi.

 

En eller annen gang i høst smalt det noe innisablahimla høyt gjennom høyttalerne til Fjellparkens bookinggjeng – vi snakker om øyeblikket idet Nova Twins ble avspilt for første gang. Det var bare å booke Mac-reparasjon nede hos Dydland, og det var bare å booke bandet. Trodde vi!

 

Da var det snakk om en liten, men lovende duo av unge briter fra den urbane jungelen sør-London. Vi tenkte hvorfor ikke, det låter jo dødsfett, så vi sendte dem en mail. Det tok litt tid å ro Nova Twins i land, for siden i høst har det ikke skjedd rent lite med dem: først ble de annonsert som oppvarmere på turneen til Prophets of Rage, som er etterfølgerbandet til både Rage Against the Machine, Public Enemy OG Cypress Hill. Så ble de booket til den store europeiske bransjefestivalen Eurosonic. SÅ ble de booket til Download i Leicester, en av verdens største rockefestivaler, med over 80,000 publikummere. Vi var redd for å miste taket på vårt nye yndlingsband.

 

Men vi klarte altså likevel å overtale dem til å svinge innom lille Flekkefjord midt i den heteste turnéperioden. Og vi kunne ikke vært mer krye over det. Klisjeen om å «blåses av sted» holder ikke her – vi snakker om en ustoppelig kraft av spretten og hard bass, kjeftete rapping og i det hele tatt en KULHET som det er vanskelig å fange med ord. Liker du å klikke fullstendig til Rage Against the Machine-låter på karaokekveld på Hesten, eller skamløst ikle deg rollen som Rauli-festens midtpunkt mens du synger på 50 Cents «In Da Club», ELLER bare liker frekk, rask og freidig punkrock – da er Nova Twins uten tvil ditt nye favorittband, og Fjellparken-opptredenen deres lørdag 20. juli din nye favoritthendelse i livet.