girl in red

 

Indiepop for sommeren din.

Ett eller annet sted i Hortens forstader er det et soverom som for tida fungerer som et enpersons låtskriververksted av ypperste klasse. Marie Ulven fra Horten er 19 år og kaller seg girl in red når hun ikke får sove, og prøver å slå i hjel tida fram til neste skoledag på Horten videregående ved å lage døsig soveromspop. Som av en eller annen grunn bare har en skjør og litt smålumsk nerve som er helt uimotståelig.

Det er kanskje som hun selv sier i et intervju med Natt og Dag, gjort i storefri på skolen: «Når man er på rommet sitt så er man den mest ærligste versjonen av seg selv, og da blir det ekte musikk.» Hun spilte sin aller første konsert i april, men har allerede rukket å få flere hundre tusen avspillinger på Spotify og Soundcloud. Lyrics-videoen til den ene av låtene hennes er sett over halvannen million ganger. Det er mange soverom der ute, si. En annen låt på Youtube, «4am», ble skrevet «for to timer siden» da den ble lagt ut 2. april.

Det er ikke ofte booking-Maria overkjører resten i artistvalg, i men i dette tilfellet kunne det skjedd. I løpet av første minuttet i den første låta ble det meldt hardt: «Dette MÅ vi ha! Om de ikke vil spille Miniscenen så ommøblerer vi hele oppsettet!» Men så var det jo ikke en eneste motforestilling å hente blant noen av de andre heller, da. Istedenfor undret bookinggruppa kollektivt: hvor kommer dette nølende og forsiktige gullet til girl in red fra?

Vi vet ikke, og det er det ikke så mange som vet heller, men det skjer akkurat NÅ – så liker du indiepop om slappe hverdager og travle sommernetter sunget gjennom et polaroid-filter, da er girl in red-konserten på Fjellparkfestivalen 2018 stedet å være. Og dere, det blir på Miniscenen!

 

 

 

Frøkedal

Himmelhøy folkrock.

Anne Lise Frøkedal. En av Norges mest hardtarbeidende og allestedsværende musikere. Ved siden av å være sentral i I Was A King og tidligere frontfigur i Fjellpark-klassikeren Harrys Gym, har Anne Lise deltatt på plater med Tore Renberg, Tønes, Kvelertak, Øystein Greni og Sivert Høyem. Allstar-liste der, altså.

Men så kom, endelig, soloverket Hold On Dreamer i 2016 og fokuset ble fullt og helt lagt på henne selv. Helt fortjent! Solo-Frøkedal byr lytteren på en varm, frodig miks av storslagen pop etter Beatles’ og Arcade Fires kokebøker, og mer jordnær og sparsommelig musikk: Brian Eno, Nick Drake og folkpop. Legg til Anne Lises karakteristiske dype stemme og låtskriverteft, og du får et resultat som tekker både de særeste kritikerne og allsangglade publikummere. Den bredden er både sekserne i yatzy som plata fikk og den lange turnélista hennes bevis på.

Etter å ha vært aktiv i 2017 på andre fronter, vender Anne Lise tilbake i år! Singlene som har blitt sluppet fra den kommende plata har fått samme jublende mottagelse som før: blant annet hadde den anerkjente amerikanske musikkbloggen Pitchfork premiere på singelen «I Don’t Care» og roste utviklingen i lydbildet hennes. Det lover bra for plate nummer to, og det lover bra for Fjellparken, som huser Frøkedal og backingbandet Familien i 2018!

Purple-X

Fryktløs, fartskåt hardcore punk.

Purple føkking X! Det kryptiske bandnavnet er mye mer interessant enn den kjipe ørkenen av død og fordervelse-punkbandnavn der ute i seg selv – og når musikken bak navnet deres er vel så interessant, bør alle spisse ørene og installere ørepropper på sekundet. Denne gjengen fra gråeste Oslo slår nemlig til publikum med en skyllebøtte av fartsrekord-hardcore du ikke har hørt maken til.

Men grå hovedstad til tross, denne gjengen sier seg ikke fornøyd med bare tempo og vreng: Vokalist MutanTone griper tak i lytteren med besatte vræl som drar slekt på tidlig norsk black metal i sin uhygge og vrangvilje. Den instrumentelle delen er beriket med eksotiske elementer som surfgitar og trommebeats som hadde følt seg like mye hjemme om de ble spilt i Hella, Meshuggah eller ekko nyjazzband. Både det urnorske og det unorske – soundet til Purple-X har alt.

Dette gir låtene deres vel så mye dybde som et hvilket som helst klassisk orkester – selv med låter der den øvre tidsgrensa er satt på drøye to minutter. Punkere er frelst for lengst, og nå har NRK slengt seg på kalaset – P3s Ruben hadde livekonsert med bandet på radiokanalen i februar. Det er, med andre ord, noe av det beste som har sprengt seg ut fra de mest bråkete avkrokene i hovedstaden på lenge, for ikke å si noensinne. Noe resten av musikk-Norge er i ferd med å finne ut – men det er på Kameleonen hos oss du ser dem først.

Hør kassettåpneren «Awaken» og bare PRØV å ikke få vekket en liten satan i deg, du:

Foto: Jørgen Myhr Stokke

Heather

Feda-postpunken lever!

Opp fra Fedas favn henter vi styggdommen Heather. Som et moderne ekko av Birthday Party, Swans og andre lettere djevelske orkestre fra tidlig åttitall river Heather tak i ørene dine og slipper ikke løs før trommesettet er veltet, gitarene er knust og den rare mikrofonen er vrengt fullstendig i hjel.

Som du kanskje skjønner, fosser det som regel fram hissig postpunk av Heathers høyttalere, men bandet gir også plass til roligere, mer atmosfæriske partier hvor gitaren og vokalen til frontfigur og fedabu Isak Meland Johannessen får vist fram hele sin brede palett.

Det er i det hele tatt forbløffende å se hvordan et undergrunnsband basert i Bergen kan utvikle seg til å bli så bra uten en eneste fullengder eller lengre turné bak seg. Heather har hele veien siden by:larm og Kaffebørsen-konsertene i mars 2016 finjustert lydbildet og estetikken litt etter litt, og de siste singlene «Leaves» og «Slither» viser at den kommende debutplata vil sørge for at alle band som leker seg i samme landskap som Heather kommer til å bli blåst fullstendig av banen.

Store ord for et stort udyr av et band. Gjør deg selv en tjeneste: kom og sjekk ut dette lokale, svarte gullet i Fjellparken.

Dream Nails

DREAM NAILS

«Music to kick shit to».

Navnet høres kanskje ut som en skjønnhetssalong, men desto morsommere hvis noen tar feil og faktisk kommer på konsert med det her. Rett fra Londons skitneste og herligste østkant kommer disse sjølerklærte «do-it-yourself-punkeheksene»: kvartetten Dream Nails. 

For å beskrive musikken til Dream Nails, kan vi ty til to av fjorårets aller beste band: se for deg en slags krysning av Matriarkatets lekne punk og MaidaVales blues-nedsylta søttitallsrock. Hvis du ikke var der, kan vi si Ramones, bare friskere og mer sinnrikt. 

Bandet er knapt to år gammelt, men har allerede rukket å sparke godt fra seg, som seg hør og bør fra et punkband av deres kaliber. Kontinentet vårt har blitt turnert flere ganger, til og med før et eneste album var utgitt. Bandet følger gjør-det-sjøl-holdninga strengt: alt fra pedalbrett til konsertflyere til musikkvideoer er sjøllaga, og turnévirksomheten har til og med fostret en selvprodusert Youtube-serie hvor de anmelder pomfrien rundt om i Europa. (Selvfølgelig heter serien «ChipAdvisor»).

Nok om poteter: dette er hamrende, vilter punkrock med strek under rock. Gøyalt, vilt og engasjerende. De avslutter Miniscenen idet natta siger inn fredag 20. juli, og da er det bare ett sted her på jorda du skal være. 

Foto: Ant Adams

Bob Hund

Bob Hund

Okei, Flekkefjord, gjør deg klar for tinnitus i hjertet.

Den umiskjennelige Bob Hund-kometen tok først fart midt på nittitallet en gang. Etter å ha vært kulthelter i Sveriges lille indie-miljø – og helt urørlige i Norge, så rare som de var – sa det plutselig klikk i den kollektive musikkbevisstheten. Først Sverige, så hele Skandinavia, så Europa.

Bob Hund har ikke sett seg tilbake. De underfundige, selvrefererende albumtitlene har kommet på løpende bånd, så vel som de skeive, men melodiske poprockvisene som hører til. Thomas Öberg er fortsatt i bandets tet som Sveriges Janove Ottesen. På 90-tallet var han kjent for å brekke beina rundt annenhver konsert, men selv i 2018 har han ikke mistet et snev av verken sin kunstneriske galskap eller sin Iggy-inspirerte fysiske sceneatferd.

Og her, enda en anekdote til dere: I 1996 skulle faktisk Bob Hund til lille Fjellparkfestivalen. De var booket og tronet plakaten som hadde begynt å spre seg rundtom i distriktet. Men bandet dukket ikke opp, og ryktene gikk om at fraværet visstnok skyldtes nettopp et beinbrudd.

Fasiten på det får vi ikke, men vi får en annen som vi kan være helt bombesikker på: Bob Hund spiller på Fjellparkfestivalen 2018: Vilje til rock.

Blood Command

Blood Command

En smittefarlig miks av P3-pop og hard punkrock.

Ah – Blood Command. Dette bergenske vidunderbrygget. Det må være noe med regnet der, kan man si, men så er det jo ikke bare bergenserne som har falt pladask for denne lille kommandogruppen heller. På et eller annet vis klarer denne gjengen å forene rockerne med popperne i vill jubelrus foran scenen – enten det er i Bergen, på Roskilde, i Berlin, London, eller i lille Flekkefjord.

Man kan jo si at vi har noen forventninger. Gitarist og primus motor i Blood Command, Yngve Andersen, tilbrakte barndommen sin i Kvinesdal – og på en hjemvisitt under en Fjellparkfestival tidlig på 2000-tallet ble hele miniscenen rasert av hans tenåringsband Distortion Deadline. Det var de som la lista punkband der oppe på lillescenen har siktet mot i alle etterfølgende år.

Og Blood Command, vel, det er en slags stadionutgave av Yngves ungdomsår. Det er vilt, svett og nært som en punkekonsert – men de refrengene, de riffene, og den sinnssykt kraftige stemmen til Karina Ljone, de vitner alle om at dette bandet er skapt for noe større. Og hvis du ikke tror oss på det, så kan du jo heller spørre K2, bookingbyrået som nettopp signerte dem til stallen sin. En stall som for øvrig består av Metallica, Slayer, Iron Maiden, Gojira og Mastodon.

Nå gidder vi ikke si mer her, for dette er ikke et band som trenger dybdeanalyse. Blood Command trenger bare dansefoten din. Så tar de seg av resten.[/fusion_text]

Kuuk

Rampete og rølpa hip hop med våte, punkete farger.

 

Vi er stolte over å ha med Kuuk for andre år på rad på festivalen vår, og gleder oss til by- og bygderølp i skjønn forening når de kommer til Flekkefjord i juli!

 

Kuuk sto for kanskje den beste konserten under 2017-festivalen. Egentlig litt mot oddsene. De hadde aldri spilt på Sørlandet før og vi var litt redde for hvordan et så utagerende og selvsikkert hip hop-konstellasjon skulle bli tatt imot. Men straks vi så badedraktene i rødt, hvitt og blått innta scenen, skjønte vi at det er umulig å ikke bli falle pladask for denne erigerte knyttneven.

 

Hvis du ikke fikk med deg maktdemonstrasjonen deres i fjor – så la oss introdusere Kuuk. Musikkens svar på et seksuelt kamprop? Vi kunne kastet metaforer i fleng. Men det er ikke så interessant. Vi kan la bragdene tale for seg: i sommer dro de til den lille byen Sisimut på østkysten av Grønland og spilte under Pride-festivalen, hvor de ble kalt et ”ekstremband” av lokalavisen. Med bare et halvt dusin låter ute på webben har de turnert rundt forbi i hele landet gjennom de siste par årene.

 

Dette er sånne band som forkaster alle trygge rammer mens de tar samtida på kornet. Se dem mens du kan.

Skrap

Fargerik lydkunst med flekkefjordsk palett

Duoen som utgjør Skrap – Anja Lauvdal fra Flekkefjord og Heida Mobeck fra Trondheim – er også bestanddeler i pop- og jazz-stjernetegnene Broen, Torg, Skadedyr og det sagnomsuste Your Headlights Are On. Med andre ord er de ikke akkurat ukjente fjes oppi vår kjære park. Men uansett hvor godt du måtte tro at du kjenner til disse kameleonmusikerne – tro oss, det er alltid, alltid overraskelser på lager når de besøker Fjellparkfestivalen.

Og hvis de andre bandene vi ramset opp har ess i ermet – noe de har – vel, da har Skrap tusen. Med dette duoprosjektet vet man aldri hva man får. Det er kanskje ikke så rart. Tross alt finpusser Skrap sitt eklektiske musikkvirke gjennom å spille vidt forskjellige scener og steder. Den ene dagen presenterer de storslåtte, fengende jazz-bestillingsverk med Trondheim Jazzorkester på Moldejazz og Mandaljazz, for så å reise til Oslo og spille stuekonsert hos oldebarnet til Tarjei Vesaas, med avsluttende finale som performance-kunstner på Øyafestivalen, der de bygde en svær megafon som kringkastet musikken deres til forbipasserende festivalgjengere. PUH.

Men musikken ­– hva er det? Lydcollager. Synther. Elektroniske duppeditter vi rockeunger ikke aner noe om, annet enn at de lager bråkete og dritbra lyd. Tubaer koblet opp til megafoner. Naivistisk rapping på norsk. Oppskriften er lang og like forskjellig som middagsgelé og nakkekoteletter. Så da er det bare å ønske velkommen til bords.

Moron Police

Moron Police

Funkemoro straight outta Farsund!

I det man hører et navn som Moron Police, trekker man nok litt på smilebåndet med det første. I det man finner ut at samme band sitter på låter med titler som «T-bag Your Grandma», «Supermegaawesome Couch» og «Charlie’s Enormous Mouth», tas nok humringen til et høyere nivå. Hva er dette for noe?

Det spørsmålet kan du trygt stille deg, og Fjellparkfestivalen 2018 har svaret. Moron Police, med base i Farsund/Lyngdal, er et band som befinner seg i krysningspunktet mellom funk, metall og ren og skjær humor.

Den gøyale stemningen som bandet oser av, på plate så vel som på scene, kommer likevel ikke i veien for det tekniske, og med temposkifter og småsoloer servert i hytt og pine, klarer bandet å balansere det humoristiske med det seriøse.

Det er noe av det som gjør Moron Police til et så elskverdig band. De er et levende bevis på at man ikke nødvendigvis trenger mer enn bass, gitar, trommer og vokal for å lage nyskapende, spennende musikk, og det uten å bli pretensiøse eller fjonge. Nei, dette er reinspikka gøy, allsangvennlig og imponerende musikk fra lokalmiljøet, og Fjellparkfestivalen 2018 gleder seg (og mener du bør glede deg) til å se Moron Police ta Fjellparkamfiet med storm i sommer!