Dansbar, støyete groove med Mokri til parken!

Likte du riffene til Aiming for Enrike og bråket til Hysj fra fjorårets festival, byr vi herved på en ny runde i 2018 med Oslobandet Mokri!

Mokri nikker nemlig anerkjennende til de to ovennevnte, men med en groovy tvist som – advarsel! – kan forårsake tungetale og spontan hoftevrikking.

Vi har fulgt med på Mokri lenge. I 2016, mens bandet fortsatt het Signal, spilte de på Fjellparkuttaket i Oslo. Veldig mye har skjedd på veien, ikke bare navnebyttet. Mokris ”plastiske noiserock”, som de selv kaller musikken sin, har fått blod på tann og blitt tverrere, skarpere, sintere – og enda mer mystisk – enn før. Og altså – kan du tro det? – overraskende dansbart.

Det kvalitetsbevisste plateselskapet Sheep Chase Records (Outer Limit Lotus, Dark Times, Årabrot) har tatt Mokri inn i stallen sin, og sistesingelen ”It All Resonates In Me” er trioens desidert beste låt noensinne. Den lover veldig godt for plata som kommer til våren – i god tid før Fjellparkfestivalen, i god tid før Fjellparkfestivalen, hvor de skal suge Miniscenen inn i deres særegne spiral av funky, bråkete og rytmisk rock.

Den kommende debutalbumet ”Total Love” er spilt inn i studioet til Moi-musikkikonet Emil Nikolaisen, i sporene til Serena-Maneesh og Brian Jonestown Massacre, i tillegg til et studio i Berlin. Ådne Meisfjord fra 120 Days og Serena-Maneesh har stått for produsentjobben, og som om ikke det var nok, har de varmet opp for Damo Suzuki fra de tyske 70-tallsrockerne Can(!!!).

Men nok namedropping nå. Mokri står støtt på egne bein. Pakk med danseskoa – forhåpentligvis slitte Converse – men pakk også med et åpent sinn opp til Miniscenen. For Mokri inviterer til en opplevelse for begge.

Iskald post-punk med Outer Limit Lotus i parken!

Medlemmer fra Haust og Okkultokrati bader i mørket med sitt nye band!

Når man sier ”som et kaldt gufs fra fortiden” mener man sjeldent noe bra, men i akkurat dette tilfellet bruker vi i Fjellparkfestivalen disse ordene med et fornøyd glis om kjeften. For Outer Limit Lotus kommer til 2018-festivalen, og dette bandet er virkelig et kaldt gufs fra fortiden: åttitallets postpunk og ørkenrock fusjonert med nyere psykedelisk rock.

Resultatet? Et slags meksikansk standoff hvor revolverne er fordelt mellom Sisters of Mercy, Tuxedomoon og Joy Division på den ene siden, Destruction Unit og Oh Sees på den andre, og Gun Club på den tredje. WOW, sier vi bare.

Hvis ovennevnte beskrivelse var vanskelig å fatte, så ta heller og sett deg i bilen, sett på Outer Limit Lotus’ debut-EP, ”Cruising the Old World”, og kjør oppover mot Knaben nå som senhøsten gir vei for snøen. Og nyt stemningen. For Outer Limit Lotus er et perfekt lydspor til både værbitte, norske vinterlandskap og gammel, nedlagt industri. Bandet har til og med spilt inn en musikkvideo i Norsk Hydro-anlegget på Notodden!

Bandet er kjent for hallusinerende, innlevelsesrike konserter, og foruten å spille klubbkonserter i hele Norge, har bandet varmet opp for gamle helter som nevnte Tuxedomoon, i tillegg til nyere fremadstormende rockere som Marching Church og Sheer Mag.

Vær på plass for en aldri så liten høstmesse på Miniscenen midt i juli 2018.

Artistslipp: de «lokale» metalguruene i Sublime Eyes!

Sublime Eyes gir deg catchy og melodisk metal i skjæringspunktet mellom death og thrash!

Sublime Eyes består av fem veteraner innenfor sitt sjangerområde, som er teknisk og melodisk deathmetal. De har holdt på siden 2007 og sluppet en rekke utgivelser, men er i all hovedsak for et dyktig liveband å regne.

Det Stavangerbaserte bandet imponerte stort under Fjellparkfestivalen i 2014. Allerede da var lyden polert gjennom flere år med beinhard turnévirksomhet – senest en ukelang runde i England i fjor. De har selv uten et profesjonelt PR-apparat fått navnet sitt banket inn i skallen til en stor del av metalmiljøet. Ikke bare her i Norge – turen deres har også gått så langt som til Sveits.

Er det egentlig så rart, da, når gitarist Jan Terje og bassist Jørn i bandet stammer fra det hyperaktive metalmiljøet i Kvinesdal og Flekkefjord? Da er det jo uansett på sin plass å forvente at det kommer til å gå fullstendig av skaftet når deler av bandet nå kommer hjem for å gi Fjellpark-publikummet en liten runde juling på Miniscenen.

2018-slagordet: VILJE TIL ROCK!

Slagordet for Fjellparkfestivalen 2018 er «Vilje til rock»!

Med årets slagord har vi tatt utgangspunkt i byslagordet «Vilje til vekst» og lagt til vår egen vri på det. Akkurat som Fjellparkfestivalen ønsker å gjøre med Flekkefjord: en festival i Flekkefjord, men med innslag av det nasjonale og internasjonale, og gjerne det litt rare og finurlige.

Det er også en hyllest til at Flekkefjord har klart å holde på Norges eldste rockefestival og en rockeklubb i over 37 år, selv om byen ikke er stor. Flekkefjord har hatt vilje til rock, og har fått betaling i to bautaer i norsk musikkliv, som Fjellparkfestivalen og rockeklubben etter hvert har blitt.

deLillos kommer til Fjellparken!

”Smak av honning”. ”Hjernen er alene”. ”Neste sommer”. ”Kokken Tor”.

Endelig er deLillos tilbake i Fjellparken!

I 2018 er det hele 31 år siden deLillos skuet ut fra Fjellparkamfiet mot festivalglade flekkefjæringer for aller første gang. Da var bandet en fremadstormende komet, bemerket både hos presse og publikum for tekster som var både tankefulle og naive på samme tid, og en drivende poprock som hadde fengende riff ventende ved ethvert taktskifte.

Som en av ”de fire store” innenfor norsk rock, snakker vi her om veteraner som aldri gjør en dårlig konsert. deLillos har blitt eldre, ja, men de tre Larsene og den ene Øysteinen har tatt årene til gode. De har finjustert og finpusset showet til det ytterste. De har lagt til og luket bort elementer slik at ikke et sekund av scenetida går til spille. Publikummeren har blikket fastlimt til scenen hvert minutt deLillos tilbringer på scenen.

Du kan trygt si at deLillos-maskineriet er velolja, men det er selvfølgelig satt av plass til den lille alfa omegaen i det hele: magien. Stemningen, karismaen til vokalist Lars Lillo Stenberg, det spontane møtet med publikum. Og vi vet at på Norges lengstlevende rockefestival så ligger forholdene så til rette som de noen gang kan gjøre for at magien til deLillos skal få utfolde seg.

Vicereine kommer til Fjellparken!

Fargerikt rockefyrverkeri fra Stavanger.

Noen som husker Kameleonen 2016? Husker dere åpningsbandet? Hvis dere var der, ja, da vet vi at svaret er ja. En fersk bande fra Stavanger ankom scenen, men med flere kjente travere i kortstokken, fra Spröyt, Hold Fast og Kids from Red Bank. Og scenen ble aldri helt den samme igjen.

Det ble ikke lettere å komme utenom Vicereine-levenet etter at fenomenet inntraff streamingtjenestene heller. Førstesingelen ”After the Disco” oser av selvsikker festrock – og låta handler kanskje om nettopp framtidsutsiktene til Vicereine? Når electronica-dominansen skylles bort fra radiospillelistene, hva skjer da? En ny rockevår, en bedre rockevår – en som ikke er redd for sprikende pastellfarger, ananaser og paraplydrinker, men som like fullt er catchy, heavy, groovy og alt det andre vi vil at rocken skal være?

Nok spørsmål nå. Vicereine er ikke musikk for de store og mange spørsmål. Vicereine er musikken for dans, fest, lek og moro. Så da setter vi strek, setter dem på, skrur knotten langt opp og øver på moves til fyrverkeriet og karnevalet fra Stavanger inntar Miniscenen i juli 2018.

Tilbakeblikk: Alf(15)-prisen 2017

Årets Alf(15)-pris gikk til lydtekniker og ildsjel Espen Stordrange.

Selv om vi henter oss inn igjen i hverdagen, er det vanskelig å ikke mimre og glede seg til neste år når vi ser gjennom bildene fra Fjellparkfestivalen 2017. I løpet av de neste dagene legger vi dem ut her til dere! I mellomtida vil vi dele dette øyeblikket fra torsdagen: utdelingen av årets Alf(15)-pris. I år gikk prisen til Espen Stordrange, lydtekniker og frivillig i Fjellparkfestivalen og Flekkefjord Rockeklubb gjennom mange år.

Ikke bare har Espen satt festivalen og klubben på kartet ved å være landets beste lydtekniker. Det ligger mer bak. Da Trellebakken-lokalet brant ned i 2010 og ungdommene i rockeklubben stod på bar bakke, trådde Espen til og hjalp unge femtenåringer tilbake på fote igjen. Han viste de unge rockeklubberne veien opp fra aska, kom med råd om reparasjon og innkjøp av utstyr, hjalp med å booke utenbys band, uten å kreve noe igjen for innsatsen.

Etter hvert økte aktivitetsnivået i rockeklubben, og dette er den samme generasjonen ungdommer som har drevet Fjellparkfestivalen de siste årene. Vi ville ikke vært der vi er nå uten hans uvurderlige støtte. Takk, enda en gang.

Foto: Amanda Iversen Orlich

Takk for i år!

Foto: Amanda Iversen Orlich

Bare tenk deg det, at her oppi parken som vi nå alle holder så kjær, så gikk en gang noen i åttito og bare tenkte «her må vi jo lage festival!». Også er det akkurat det som skjer. Noen rasket sammen noen band og gjorde akkurat det. Så står vi her igjen, 36 år senere, og det er i grunnen akkurat det samme prinsippet som gjelder. Finne noen band, gi dem en scene, samle folk til fest. Skape noe godt sammen.

Vi har vokst, men ikke inn i himmelen – vi har flisespikket på evighetsprosjektet Fjellparkfestivalen, litt her og litt der, små justeringer som til sammen har blitt store med årenes løp. Men det er fortsatt Fjellparkfestivalen. Ryggraden er fortsatt den idylliske parken, fortsatt det muntre lynnet, fortsatt det unike folkeslaget flekkefjæringer, fortsatt god rock i all slags farger og framtoninger. Og i 2017 har vi og dere nok en gang vist at dette er en oppskrift for evigheten.

Tusen takk for i år. Dere er invitert tilbake 19-21. juli 2018. (Da har vi til og med bestilt sol og gjørmefritt.)

– Fjellparkgjengen

Intervju: Tønes

 
Hauas store sønn vender tilbake til Fjellparkfestivalen 22. juli! Det blir første gang siden 2011, og første gang siden han breaket og ble hele landets folkekjære visesanger med «Sån av Salve» i 2012. Med andre ord en Tønes på sitt sterkeste noensinne.
 
Hva er ditt første musikalske minne?
Hva det var er vanskelig å si. Vi spilte mye musikk på loftet til onkel. Han hadde mye Sparks, Slade og Thin Lizzy.
 
Når startet du med musikk, og under hvilke omstendigheter – hadde du musikalsk bakgrunn fra andre band/orkester?
Ganske seint. Rundt ungdomsskolen en gang.
 
Hvordan blir det å komme tilbake til Fjellparkfestivalen?
Gleder meg. Første gangen vi spiller med denne besetningen på Fjellparkfestivalen. Tidligere har vi vel kommet som trio.
 
Hva har endret seg siden første gang du spilte her?
Vet ikke. Jeg har blitt eldre. 

Intervju: Playboys

I dag, fredag den 21 juli klokken 23:45 entrer de lokale partyrockerne i Playboys miniscenen i Fjellparken. Gjengen er klare for å lage spetakkel og tidenes fest etter over ti år siden sist.

Vi gav Playboys noen raske spørsmål som dere kan lene dere tilbake og kose dere med!

Når startet dere opp, og under hvilke omstendigheter – hadde dere musikalsk bakgrunn fra andre band/orkester?

Playboys så dagens lys i 2001-2002 som en slags sammenkomst for moro, egentlig, av musikere fra en rekke lokale band.
Alle med erfaring fra mer eller mindre ambisiøse konstellasjoner innenfor alt fra metal og progressivt til reggae og danseband.
Bandet ble nok i utgangspunktet satt sammen som et slags musikalsk fristed uten andre ambisjoner enn å ha det løye.

Hvor lenge har dere spilt konserter, og hva legger dere i begrepet «en god konsert»?

Vi ga ut vårt første album og var på veien ganske umiddelbart. Dette var enkel og folkelig norsk rock som genererte jobber.
En god Playboys-konsert går nok mest på energi mellom band og publikum. Vi regnes nok fremdeles hovedsakelig som et 
uhøytidelig partyband og representanter for råne-kulturen med harry-stempelet godt plantet i panna, gutta fra bygda.

Hvem og hva inspirerer dere? Hvilke band, om noen, og tar dere musikalsk og/eller lyrisk inspirasjon fra der dere kommer fra, eller er musikken og tekstene deres mer universelt forankret?

Medlemmene har vidt forskjellige musikalske interesser, fra heavy metal og rock’n’roll til ambient og elektronika, så det er 
ganske utrolig at vi klarer å samles sjangermessig. Det går nok endel på nostalgi inspirert av gamle helter som Kiss,
Status Quo, The Kids, Holton & Steel og så videre. Enkle riff uten for mye vissvass hvor energi og trøkk er det vesentlige. 
Tekstene er stort sett tull & vas uten noe dypere mening som de fleste kan kjenne seg igjen i og synge med på. 
Er nok tendenser til ørlite mer ettertenksomhet både lyrisk og musikalsk i noe av vårt nyere materiell hvor vi gjør mindre kompromisser
 og nok er blitt litt hardere i kantene.

Hva tenker dere angående fremtiden? Planlegger dere ny plate? Har noen plateselskap meldt sin interesse?

Vil tro bandet ruller videre i en eller annen form da vi ikke helt klarer å gi oss tror jeg! Det blir nok til at vi prioriterer enkeltlåter
når vi har noe OK å slippe fremfor album fremover. Vi har en grei avtale med Piraya Music som også bl.a. har Plumbo i stallen.
Ambisjonsnivået har nok sunket litt med årene av naturlige årsaker, samt at medlemmene er travelt opptatt på hver sine kanter,
men jeg tror ikke vi har hørt det siste til Playboys riktig enda. 

Husker dere noe spesielt fra første gang dere spilte i Fjellparken?

Vi har kun spilt én gang med dette bandet tidligere mener jeg, da var vi bare kjapt innom før vi dro videre til en annen gig.
Ellers har vi masse kjekke minner fra parken sammen med en haug andre band vi har vært innom gjennom årenes løp. 
Undertegnede husker vel best tiden som trommis da vi ofte var involvert i flere av banda som spillte på festivalen, 
himlanne mye styr men sabla gode minner!

Hvordan blir det å spille på Fjellparkfestivalen igjen?

Det blir helt topp å komme tilbake til parken etter så lang tids fravær og vi gleder oss masse til å lage noe spetakkel!

Vi kan ikke vente til å se Playboys rocke på miniscenen kombinert med masse god stemning!