Trivialia og kuriositeter
Diverse trivialia for de som måtte være interessert i mer eller mindre unyttig informasjon:
Uoffisielle og uhøytidelige kåringer
Beste publikummer:
- Trond Thomsen
- Jan Rune Blom
- Kato Egeland Peersen (fra 2 til 6 år gammel)
- Kari Ulland
- Arnt Willy Kydland
Beste booking:
- The September When (1989)
- Urusei Yatsura (1995)
- De Lillos (1987)
- Turbonegro (1994)
- The Soundtrack Of Our Lives (2005)
Beste konsert:
- Motorpsycho (1993)
- The Soundtrack Of Our Lives (2005)
- Gluecifer (2002)
- Silver (2004)
- Jaga Jazzist (clubkonsert 2005)
Beste lokale bandnavn:
- Frozen Piss (1991)
- Røde Knær (1990)
- Syntax Error (1984)
- Fluffer (1999)
- De kom fra fjellet (1987)
Mest opptredende lokale utøver:
- Ole Petter Andreassen
- Erling Kjærmann
- Inge Svege
- Vidar Wigan
- Kjell Are Heiland
Festivaldagen
Endelig en dag det er interessant å diskutere været!
- 1982: Godt vær
- 1983: Elendig vær. Regn.
- 1984: Regn blir varemerke for festivalen…
- 1985: Fint vær; tørke i AID-ånd
- 1986: Godt vær
- 1987: Godt vær
- 1988: Regn og tordnevær!
- 1989: Godt vær og mildt
- 1990: Oppholdsvær igjen.
- 1991: To dager finvær
- 1992: Guds hånd (øs pøs dagen før)
- 1993: Fint
- 1994: Godt vær
- 1995: Godt vær
- 1996: Godt vær
- 1997: Opphold
- 1998: Regn hele dagen frem til arrangementstart. (konsekvens: underskudd 50.000.)
- 1999: Supervær
- 2000: Supervær
- 2001: Guds hånd (øs pøs dagen før)
- 2002: Godt vær
- 2003: Opphold
- 2004: Opphold fram til himmelen revnet da Silver gikk på scenen som nest siste band.
- 2005: Godt vær
- 2006: Godt vær
- 2007: Blå himmel, men kaldt på fredagen. Grått og noen små regnbyger på lørdagen. (Konsekvens: Kjempeoverskudd!)
Skandaler og historier som vi i ettertid kan le av:
Tidlig på åttitallet preget regnet festivalen. I 1984 anbefalte den lokale journalisten å flytte arrangementet til juni eller juli. Slik hadde det imidlertid vært året i forveien. Da regnet det også som bare det. I 1988 regnet det igjen noe sinnsykt. En rasjonell reaksjon på dette kom fra en av de lokale musikerne. ”Eg bare pisse på meg, eg e så blaud alligavel”. Som sagt, så gjort.
Rockeklubben har tidligere hatt en hoffotograf. Han kan være litt utspekulert. Ved inngangen kom han og meldte at han hadde en viktig pakke som skulle leveres til festivalsjef Joakim Haugland. Den måtte han bare få, og det straks. Vaktene skjønte alvoret, og slapp han inn. Så kom han opp til scenen, og kjørte samme trikset der for å komme backstage. Festivalsjefen hilser på, hoffotografen gliser, pakker opp en six-pack og setter seg til for kvelden.
Under konserten med Passengers i 1988 slo lynet ned i taket på scenen. Etter et par minutters stillhet, og strømmen tilbake, var det bare å kjøre på igjen. Arrangøren orienterer så Backstreet Girls, som skal spille senere, om det inntrufne. Som ganske gode i rockhistorie, ramset de så opp alle som hadde dødd på scenen av å ha fått strøm i seg. Utendørs i regn kan jo ting skje. Litt molefonkne var de en stund, men til slutt ble det boogierock så det holdt.
”Kå? E de ikkje kødd?” Hotell Maritim er i 1993 ganske ukjente med vegetarianere. Motorpsycho setter hotellet i en klemme.
I 1994 kan man være vitne til en psykologisk kamp mellom vokalist Hank von Helvete i Turbonegro og en lokal publikummer. Først viser de fingeren til hverandre i mange minutter, så begynner de å spytte på hverandre, før Turbo-sjefen helt til slutt helt til slutt viser ræva til sin duellant. Så var showet over. Og mens vi er inne på stripping, to år tidligere syntes en publikummer det var så kjedelig med Ole Paus, at han gikk fram foran scenen og dro ned buksa. Paus lot seg imidlertid ikke affisere noe særlig.
Selv om Superskill gjorde en dårlig figur i parken i 1994, er historiene fra senere på kvelden ganske fine. To av karene stod på skuldrene til hverandre og knabbet et tysk turistflagg fra fotoforretningen, for så å stå tidlig på morgenen og synge tyske lieder midt på bybroen. En litt mutt politimann skal senere ha blitt observert gående gjennom byen med det samme flagget. En annen av denne gjengen hadde ikke nøkkel til hotellrommet, så han tok veien opp takrenna, sneik seg inn og sovnet. Dessverre på feil rom, og han ble da ikke med bandet hjem igjen, men måtte ta nattoget alene.
Det kom flere spesielle kommentarer i forbindelse med gjenforeningskonsertene i 2001. Mr. Jones, som ikke hadde spilt sammen på 17 år, så det slik: ”Det var akkurat som vi bare hadde vært ute og pissa”. Rollene og diskusjonene internt i bandet var akkurat de samme.
Dekoravdelingen ble utsatt for sjarmerende hærverk i 2000. I forbindelse med slagordet G for gitar, hadde man dagen før festivalen malt ca. 50 fine ord som begynte på G i bakken opp til festivalområdet. I løpet av nattens mulm og mørke hadde det kommet to korreksjoner. Granada var plutselig skrevet på med en litt gulere hvitmaling (se rånekultur). Selvsagt en utilgivelig forglemmelse fra festivalens side, og et tillegg helt på sin plass. Imidlertid hadde de også bøllet med selve slagordet; ”G for gitar” var blitt til ”G for grillbeinet”. Historien blir uendelig søt da man i ettertid selvsagt fant ut hvem som stod bak revestrekene, og konstaterte at ”grillbeinet” var kallenavnet på faren til en av dem. Hvilken hyllest!
”Hallo. Det er Jorunn i Frelsearmeen i Flekkefjord. Treffer jeg David?”. ”Kjekt du ringte. Mor Theresa her, kan vi gjøre noen gode gjerninger i dag da?”. Det er ikke enkelt å koordinere aktivitetene på miniscenen, når ikke en gang foreldre som tar telefonen forstår at Frelsesarmeen faktisk skal ha tak i deg.
